Search

 

 

'Jeg er ferdig vandret' sa hun med et smil til publikum

 

_______________

Ordene kom fra Safia Abdi Haase, hovedtaler på en flott statsborger-seremoni jeg var så heldig å bli invitert med på i helga. Safia er ei fargerik, varm, norsk-somalisk kvinne som kom til Norge i 1992. På klingende nordnorsk sa hun at hun betegner seg selv som 'ferdig vandret' innvandrer - hun er kommet for å bli.

Det er så flott å få være samlet i et slikt mangfold. Med stor respekt, ydmykhet og takknemlighet fikk vi et ørlite innblikk i hennes fortelling. Og i rommet var det 274 nye norske statsborgere, med sine egne livshistorier, som har kommet hit til oss. Norges hage er stor og vi blir rikere av dette vakre mangfoldet.

__________

 

Akkurat nå, i mai; måneden som oftest er over før jeg får tenkt meg om, ønsker jeg meg Langsom vandring gjennom dagene. På en litt Okse Ferdinandsk vis; sitte ned og lukte på blomstene. Mai byr på et så stort mangfold og så stor skjønnhet, at det er synd å ikke unne seg små pauser. Samtidig er det så utrolig mye jeg har lyst til å gjøre! Skape vakre nye bilder, så nye frø, lage terrasse til en ny sommer i leiligheten, besøke venner og familie... Kjenner du deg igjen?

 

For meg blir det å finne en balansen mellom å gjøre og være. Jeg vil nyte!

 

Kanskje starte med en kopp kaffe på steingjerdet utenfor... og en vaffel.

 

Kjære medvandrer, jeg ønsker deg en langsom Magiske Mai! xx

 

 

 

 

Kjære vakre Norge heldige er vi som har deg

som muligens verdens flotteste

og tryggeste hage.

Kanskje vi skal beskjære

tujahekken litt ekstra

neste sommer,

så vi kan vinke til naboene

og be dem inn i hagen vår på en kopp kaffe og vafler

 

-poesifratrikken

 

______________

 

 

 

Updated: nov. 16

 

Jeg føler en merkelig solidaritet med de foranderlige årstidene og mine egne skiftende følelser

- Sophie Howarth

Vi er natur. Ikke rart hvis du også føler vinterens påvirkning.

 

Kalenderen viser januar. Vi er i den lune startgropen på et helt nytt år. Et år som skal fylles med nye øyeblikk og deilig kreativitet.

Aller først. Januar. Det kan føles som om inspirasjonen har gått i hi; som en stor bamsefar som har spist seg god og mett og er klar for å sove i flere måneder.

Vet du at inspirare betyr 'å puste in' på latinsk? Tenk på det. Vi farer igjennom dagen vår med våre to-do lister, grubler over samtaler vi har hatt med andre, legger fremtidige planer. Vi tilbringer mer tid online enn vi sover. Vi kan føle at det ikke er nok tid til å tenke, leke eller skape noe. Inspirasjon kommer ikke når vi lever i en travelhet uten å ha et øyeblikk til å trekke pusten.

Jeg går en tur og tar et dypt åndedrag. Frisk luft er deilig. Det å bo og arbeide i samme studio space, gjør at det er godt å komme ut og puste inn ny luft. Og skogen vår er rett utenfor døra. Når jeg går gjennom det gamle steingjerdet, møter skogens ro meg med åpne armer. Jeg stopper noen sekunder og senker skuldrene. Lukter. Lytter. Føler stien under skoene. Ser meg rundt. Jeg har alltid følt meg litt i slekt med skogen. Og havet. Steder der det er plass både for de store og de små spørsmålene.

Spesielt på denne årstiden, med vinterens farger, har jeg flere ganger hørt rasling mellom trærne, og jeg må bruke etpar minutt for å tilpasse mine øyne til omgivelsene. For så å se etpar rådyr som står og ser undrende på meg, fra noen meters avstand. Vi står sånn en liten stund og ser hverandre i øynene, til vi snur oss og går videre, hver til vårt.

Fantastisk nærhet til livet som foregår i skogen, selv i den stille vintertiden, når alt virker som om det hviler.

Å gå er som medisin for sinnet. Kjenne det myke underlaget under skoene. Jeg kommer inn i en myk rytme i vandringen. Skuldrene senker seg og det gir rom for nye tanker og ideer.

BEGEISTRING For det er ikke bare roen jeg søker så inderlig. I de små øyeblikkene av stillhet ligger begeistringen.

Begeistring; som et frø. En deilig energi som er fylt av både ro, undring, nærhet, forventning, glede, farger, lek og kreativitet. Når jeg føler begeistring, glemmer jeg meg selv, og det er en befriende følelse. Jeg kommer inn i en tilstand av muligheter og ideer som jeg ønsker å utforske.

Begeistring er en glød. Den er positiv, nysgjerrig og fremadrettet.

 

 

Evnene til å begeistres uten hemninger og tvil, er en egenskap man må dyrke.

-Lars Saabye Christensen

______________________

 

 

Endelig tilbake igjen, så tillater jeg meg å krølle meg opp i sofakroken, med ullsokker, ullpledd, tente stearinlys og leser, dagdrømmer, legger planer og fyller på inspirasjonstanken.

Som en av bidragsyterne i det internasjonale New Era Museum (NEM) Firenze, Italia, inspireres jeg av poetiske øyeblikk, natur og det uperfekte; og fanger fortellinger i ord og bilder. Det er min store begeistring.

Kjære vakre medvandrer, hva er det som får deg til å føle begeistring?

Søk det ♡

En barbeint hilsen (med ullsokker) fra Cathrine

 

 

Livet er deilig, bare man er karaktersvak nok til å nyte det!

 

________________

 

 

 

Updated: 22. des. 2018

 

 

 

 

Det er feiring på gang. Jeg har tatt et lite glass bobler og feirer at første online-kurs nå er åpent for påmelding, og at vi starter om under en uke. Det er tid for å stoppe opp og glede meg over små milepæler.

På bordet ligger Arne Næss sin bok ’Livsviktig’. Jeg inspireres av andres forunderlige liv og tanker.

 

Han snakker om at vårt best utgangspunkt for fremtiden er å være tilstede i nåtiden, uansett situasjon, uansett hvor du er. At vi er tilstede i mangfoldet og alt det rare som er der.

Små pusterom, små pauser, gir meg litt tid til å nyte. Til å samle tanker.

Mitt liv roer seg nå endelig litt etter en lang oppussingsperiode i ny leilighet, og jeg gleder meg over å sitte ned og nyte.

Samtidig går min tapre mamma nå igjennom en tøff tid med cellegift behandling for brystkreft. En tid der jeg tenker at man øver seg på å være Modig. Og at det å være sammen betyr uendelig mye.

Vi øver oss sammen nå, på modighet og tilstedeværelse. Bare det å sitte på kaféen på sykehuset og spille Back Gammon, i ventetiden, gir oss gode øyeblikk. Små lysglimt.

 

Vi gjør alle små vandringer hele tiden, sammen og alene. At vi klarer å finne alkymien mens vi går; de små ting som gjør en forskjell, de små samtaler som løfter dagen, øyeblikk som fylles både med tårer og latter.

Jeg gleder meg nå over utsendelse av mitt aller første nyhetsbrev.

Jeg velger å dele dette i blogen, og som du ser er dette mer av den personlige type ’brev’. Jeg vil at mine nyhets-eposter skal føles som om jeg sender deg et postkort fra en reise, en vandring.

Det er det jeg tenker at vi gjør når jeg sender ut disse sporadiske postkortene, at du og jeg vandrer sammen inn i et lite fellesskap. Så hvis du vil motta disse, send meg gjerne en epost.

Det vil være deling av ord og bilder, det vil være kurs og det vil være frivillig fellesskap på Facebook gruppe når kurs settes opp.

 

 

 

Så kjære vakre medvandrer,

Dette er det et innblikk i mitt første postkort. Jeg er så glad for at du er her.

Synes du det virker inspirerende? Du kan lese mer på cathrinehalsor.com , se online kurset ’Et Barbeint Liv, alkymi i hverdagen’, kanskje kan dette være den inspirasjonen du ønsker i høst.

Nytt kurs, med nytt tema kommer våren 2018.

 

 

 

Jeg vandret for noen dager siden på kjente stier, tilbake på øya Koster. Bodde i all enkelhet, i et telt. Her opplever jeg tiden annerledes. Her er vi sammen på en annen måte. Små pusterom. Enkle dager. Den øya gjør noe med meg, det er et sted jeg er litt forelska i.

Jeg håper at du gjør noe i dag som berører deg, og sender gode ønsker om at dagen din blir fin.

 

En barbeint hilsen fra Cathrine

 

________________