Sliten, med blåveis og bagen full av skitne klær satt jeg og Kelvyn (treneren min) i bilen på vei til flyplassen, når telefonen min ringer. Jeg er på vei hjem etter en lang og tung treningsleir i Manchester.

Photo: Erlend Lånke Solbu

I telefonen får jeg beskjed om at den planlagte kampen min i Bergen ikke blir noe av. Grunnen er at en av utøverne som skulle bokse er 41 år, og i Norge har man i teorien ikke lov til å bokse etter fylte 40 år. Som følge av dette måtte det søkes om dispensasjon for at utøveren skulle få bokse, og denne ble avslått. Da dette gjaldt hovedkampen, ble hele stevnet avlyst. Dette er bare en av flere regler som vanskeliggjør muligheten til å arrangere mindre boksestevner i Norge.


Du trenger også en promotor-lisens for å arrangere et stevne.

I England, kunne du lånt meg din lisens og jeg kunne arrangert et boksestevne neste helg om jeg hadde tenkt det. Jeg trenger ikke egen lisens engang. Så lenge utøverne er i fysisk bra form, blir godkjent av lege og har bokse-lisens, så er alt i orden. I England har de skjønt det, om de skal ha utøvere som vil hevde seg i toppen, må de få bokse kamper. Om de vil arrangere de store, fantastiske boksestevnene i landet sitt, må de få bokse kamper. Vi kjemper ikke bare på trening og i ringen, vi bruker mye energi på alt som foregår utenfor også.


Photo: Erlend Lånke Solbu

Kort forklart, i boksing må man jobbe seg oppover rankingen for å få muligheten til å bokse mot de beste. For å kunne gjøre seg fortjent til å bokse om en tittel av betydning, må vi ha mange kamper som gir oss en bra posisjon - altså en record som er verdt noe.

Jeg skulle ønske vi kunne samarbeide, vise oss fram for de store nasjonene og bygge utøvere sammen.


Photo: Erlend Lånke Solbu

På de siste 12 månedene skulle jeg egentlig hatt 6 kamper. 3 stk er blitt gjennomført, 2 av disse i England.

3 av 6 kamper ble avlyst. Vi må gi folk sjansen til å bli kjent med sporten vår og bygge idretts-profiler.


Ikke missforstå meg, jeg setter utrolig pris på at vi har muligheten til å bokse i Norge. Støtte fra familie og venner i salen er en følelse som er vanskelig å beskrive. Men.. Jeg skulle bare ønske at det var litt lettere og at boksing kunne få muligheten til å vokse i Norge og bli den sporten den fortjener å være.


Tiltross for litt frustrasjon vil jeg aldri gi meg, jeg er fremdeles motivert! Og, jeg har jo tross alt 11 år igjen.. før det må søkes om dispensasjon ;)



Det som er mest vondt, er alle dere som har ordnet med fly-billetter og hotell til Bergen. Også blir det ikke noe av. Beklager til dere.



Ha en fortsatt strålende dag!

Simen :)





Kampdag er alltid litt spesielt, en dag som går langsomt. Mest venting og mye tid å slå ihjel. Største delen av dagen ble brukt til Lars Monsen, noen timer Canada på tvers og Monsen på villspor. Jeg tror Mari har fått nok av Lars for en stund.


På skjemaet var min kamp satt til å begynne 22:00, 19:30 pakket jeg bagen og satte meg alene i bilen. Dere andre var i hallen, med godt humør, en pils i hånda og med godt selskap. Rart å tenke på motsetningene, hvor mine tanker og deres tanker var akkurat da.



Deilig at jeg etter 1 år skal få bokse i Norge igjen. Fantastisk når jeg kan samle så mange venner og bekjente til å ha en hyggelig kveld sammen. Endelig skulle jeg få gå inn til ringen igjen, hvor venner, familie, bekjente jubler og heier meg fram.

Det er ikke det samme å bokse i England som i Norge.

Jeg har fått utrolig mye god lærdom av å bokse i England, men det er morsommere i Norge sammen med dere!


Jeg ankommer hallen, finner garderoben min og får ordnet meg på plass. Etterhvert begynner vi å legge bandasje på hendene og varme opp. Arrangøren henter oss 5 minutter før vi skal gå på.

Røyk, musikk og lyskastere blir slått på. Jeg går sist opp i ringen, siden jeg er på hjemmebane. Motstanderen står og venter på meg i sitt hjørne.

Alt i alt føler jeg at min prestasjon i ringen var dårlig, jeg løste oppgaven min på en lite effektiv måte. Lite underholdende måte, men jeg løste den. Det er viktigst.



Det kommer alltid en utladning etter en kamp, sliten og klar for noen dager helt fri. Jeg og Mari dro til Oppdal. Utedo, fjelluft og helt stille. Gikk turer, en ettermiddag på spa med hel-kroppsmassasje, koste oss med god mat og drikke.

Den ene kvelden var det fullmåne, som vi kunne ligge i senga å se på når vi la oss. Fint!







Jeg har fått ny kamp, 26. oktober. Da drar jeg tilbake der det startet, der jeg hadde min proffdebut, Bergen. Det blir en travel avslutning på året. Nå har jeg hatt 6 rolige måneder, da er det fint å få litt aktivitet på slutten.


God helg folkens! =)




Photo: Art of light film & photography.

Endelig!

09.09.19 er det akkurat 6 måneder siden jeg sist bokset, 14 september går jeg inn i ringen igjen. Det kribler i kroppen, jeg har hatt en bra trenings-camp foran kampen. Ingen skader, bra sparring, kroppen kjennes bra og formen er god! Jeg får bokse i Trondheim igjen, foran familie og venner.


Sangen min begynner og spille, de varme, skarpe lysene blir slått på. Jeg går ut fra boblen min og den stille garderoben, til et brølende publikum. Kjente ansikter og god stemning, jeg får frysninger bare av å skrive om det. Tenk hvor mye det bruser i meg når jeg går der, da koser jeg meg. Jeg gleder meg til å underholde dere igjen!


Photo: Sharon Burgod Aresvik

Fredag 13, er det innveiing på Provincialen(Frimurer Logen) i Trondheim.

Kom dit og bli med på face off mellom utøverne. God stemning! Der, for første gang møter jeg min svenske motstander. Bedre kan det ikke bli, Norge vs Sverige.

Det er lov å komme med noen svenskevitser!

Uken min før kamp skal jeg tilbringe med folk jeg koser meg med, litt jobb og litt trening. Holde kropp og hode aktivt. Kun positive vibber! Høste overskudd.




Jeg må si tusen takk til sponsorene mine som gjør det mulig for meg å reise på treningssamlinger utenlands. Det er noe jeg vokser utrolig mye på. Takk!


-Trym Næring AS -Namdal Ressurs AS -Boligprosjekt Overhalla AS -Bilsenteret Namsos AS


Jeg håper jeg ser deg i Kolstad Arena 14.sept!

Ha en strålende dag!