• Maria Landmark

Jeg må ut og utsette folk for det de ikke vet finnes // SNAKK 22

Marianne Kjærsund er en nordnorsk dansekunstner jeg lenge har sett opp til. Helt fra jeg selv var under utdanning på Spin Off og hun lærte oss koreografi til avgangsforestillinga vår, har jeg vært begeistret for hennes tilstedeværelse, faglige tyngde og uttrykksmåte. Hun er av typen som alltid er aktuell, som dukker opp igjen og igjen. Som ikke trenger seg på, men som likevel trenger inn under huden.

Jeg snakker med Marianne mens hun er i Stockholm og jobber med Malin Hellekvist Sellén. Hun har ikke wifi og spør om vi kan snakkes på vanlig telefon. Vi må ringe og legge på et par ganger, lyden er litt dårlig, men jeg treffer likevel på en stemme som er tydelig tilstede.

- Hallo! Hei! Du, jeg har ikke fått tid til å google hva dette er, kan du si litt om det? Jeg forklarer litt; vil snakke med dansekunstnere, vil litt på innsiden av deres arbeid og presentere det ut, at jeg inspireres av andres virke. Hun støtter det og jeg tenker at det kanskje er det som kjennetegner henne best slik jeg kjenner henne - at hun støtter andre, heier på deres initiativ.

Hva du jobber med for tida?

Jeg er som sagt i Stockholm og jobber med Malin. Hun lager ett nytt verk, trioen Flottarkärlek, hvor Pernille Holden, Marcus Baldemar og jeg danser. Vi er midt i prøvene nå, og stykket skal ha premiere i Norrlandsoperan i november for senere å turnere i Sverige. Stykket behandler tømmerfløting, en arbeidstradisjon som er på vei ut, og som er bærer av mye historie og kultur. Malin er nok litt nostalgiker og blir opptatt av slike fysiske historier som forsvinner, og dette verket blir det hun kaller en “bevegelsens minnesrune”. Vi befinner oss i et ganske så poetisk landskap. Vi trekker fram intimiteten, nærheten og relasjonene. Vi studerer fysikken som fantes i tømmerfløtingen. Sånn lener vi oss inn i noe av sanseligheten, det historiearkivet ikke ellers forteller så mye om. Det finnes mye materiale om tømmerfløting, men poesien i kroppserfaringene er dans bedre til å formidle. Håper vi. Selv om tømmefløting er en utdøende tradisjon, så ble premieren til Flottarkärlek utsolgt på null komma niks, så det tyder på at dette er noe folk har et forhold til, eller kjenner en form for eierskap til.

Det er jo ikke lenge siden du hadde premiere med stykket Groove. Som jeg har skjønt er det ditt første selvstendige verk? Jeg har jo bare fulgt med fra sidelinja, men vært så utrolig nysgjerrig på det hele. Kan du fortelle?

Ja, det er jo første gang jeg sitter med prosjektansvar, har skrevet søknader med millionbeløp, engasjert folk og vært den som skulle styre skuta. Men vi gikk kunstnerisk inn i prosjektet med åpne kort, der alle fikk mene mye, for jeg ser ikke på meg selv som en koreograf i den forstand at jeg vet hvordan prosjektet skulle se ut. Jeg satte det i gang ut ifra et ønske om å jobbe mer med trommer. Jeg kjente på en enorm entusiasme, en slags nyforelskelse, da jeg begynte å spille trommer, og jeg visste at flere av mine kollegaer også hadde det sånn i møtet med trommene. I tillegg kom behovet for prosjektet fra en følelse av at det var på tide å danse mer samtidsdans i Nord-Norge. Sånn for min egen del. Jeg har vært så utrolig mye i Oslo og i Stockholm, men så lite i nord.

Hvorfor Senja?

Jeg fikk produsentstøtte hos Dansearena nord, og Nanna Berntsen som produsent. Hun spurte meg hvor jeg kunne tenke meg å ha prosjektet og jeg sa at jeg ønsket meg et sted uti havet. Ei lita bygd hvor vi kunne bli kjent med folk gjennom hverdagsliv, slik at når vi da viste forestillingen på grendehuset, så var håpet at de da allerede kjente litt til oss. Vi leita lenge etter det perfekte stedet i Nordland, ettersom jeg selv er fra Helgeland, men da Nanna foreslo Senja fordi hun selv kjente godt til disse omgivelsene, var det ingen tvil om at dét var rett sted. Det var akkurat de omgivelsene jeg hadde drømt om. I tillegg hadde Nanna et nettverk der og visste hvor vi kunne bo, spille forestilling og hvem vi skulle snakke med. Vi bodde på et amazing sted som heter Kråkeslottet, med havet skvulpende under oss og fjellene i umiddelbar nærhet. Der fikk vi virkelig lov å kjenne på å være et helt annet sted enn i Oslo. Ikke fordi det er noe galt med Oslo, men jeg opplever ofte å stå i et studio, en black box eller et teater og lengte mot naturen. Her fikk vi jobbe mens vi var i naturen.

Hadde det noen effekt på prosjektet å være så nærme naturen?

Ja, det er jo litt vanskelig å si akkurat hva det gjorde, men at det hadde betydning er det ingen tvil om. Bare det at vi bodde som vi gjorde med havet under oss, med god plass rundt oss, med stort felles kjøkken hvor vi kunne være sammen, gjorde til at vi fikk henta oss inn på et vis. Selv om man får litt hodebry i prosessen eller hadde lagd mye bråk med trommene, så fikk vi ladet oss til neste dag. Det var som om tempoet ble skrudd ned noen hakk, vi gjorde helt andre ting, var mindre på nett og mer i kontakt med omgivelsene. Hva det gjorde med selve verket er kanskje mer udefinerbart, men vi jobba jo med stykket ut ifra hvor vi var om hvem som skulle se det.

Ja, kan du si mer om det? Om hvordan dere jobba med publikum?

Ja, det tenkte vi mye på altså. Vi ville jo på ingen måte undervurdere publikum, redusere og forenkle, men vi hadde jo likevel i tankene at mange av de som kom til å komme og se på, ikke hadde sett samtidsdans før og at mange av dem var barn på skoler vi skulle besøke. Jeg kjente på ansvaret det er å være et første møte, og jeg tror det i seg selv er en tanke man har godt av å utsette seg for i blant. Det var hele tida et dilemma - hvor nerdete kan jeg være i min egen bevegelsesutforskning og samtidig nå ut? Det var jo et poeng å nå ut, invitere folk inn i forestillingen, skape noe form for gjenkjennelse og gi de en opplevelse på ett eller annet nivå kunne få noe ut av. Ikke støte folk bort. Det gjorde kanskje at vi ikke ble så lenge i hvert tema, men hoppet ganske lettbent videre. Det ble litt som en konsert med ulike låter, og jeg likte egentlig godt å låne dette konsertformatet, det er ikke så høytidelig og det er noe alle kjenner til.

Det vi også gjorde var å invitere folk inn i prosessen. Vi hadde åpent verksted og vi hadde workshop på skolen. Vi gikk også på butikken hver dag, besøkte sykehjemmet og snakka med folk. Prøvde å bli kjent og la folk bli kjent med oss. Etterhvert som vi dukka opp i flere situasjoner, så visste plutselig mange hvem vi var. Dette førte til at mange kom på forestillingen. Unge som gamle. Det kjentes virkelig som om det hadde en betydning at vi var der. At vi fikk være med på å åpne opp for en ny opplevelse. Jeg tenker selv på hvordan det var i min bygd da det kom kunstnere utenfra, hvor revolusjonerende det kunne føles for min verden. I små bygder er rollene ofte veldig definerte, og det å se andre gjøre noe annerledes, kan ha stor betydning. Bare det å se voksne folk bevege seg så fritt tenker jeg har en verdi i en verden som stadig oppleves som mer satt, hvor den boksen som defineres som normal blir trangere og trangere. Jeg tenker vi er på et bra sted hvis folk syns det var litt underlig, men likevel var med oss i opplevelsen.

Publikummet vi møtte på Senja kjennes veldig viktig for meg, for min motivasjon som kunstner, for min verdier. Det kjentes som vi virkelig kunne sette et avtrykk. Når jeg nå er i Stockholm er jeg mer usikker på den biten og tar jeg meg i å savne Senja og folkene der. Samtidig tror jeg det er veldig sunt å kjenne på ytterpunktene; i jobben med Malin tenker vi annerledes. Hun er helt kompromissløs i det hun gjør og vet at hvis publikum blir med på den verden hun inviterer de inn i, så elsker de det, men hvis de ønsker seg noe raskere, noe annet, så hater de det muligens, og det er greit.

Kan vi snakke mer om publikum? Sånn generelt. Har du noe overordnet tanke om hva du ønsker å formidle? Hva slags plass tenker du at dansen har, eller har potensiale til å ha, i samfunnet?

Sånn jeg ser det, er styrken i å jobbe med dans å representere en del av mennesket som ikke går inn i det rasjonelle, eller det såkalt normale og hverdagslige. Det er deilig å være en som drar dialogen, diskursen og opplevelsen til noe utenfor dette; å tilby et sted hvor vi kan utfordre hvordan vi ser hverandre og uttrykker oss. Jeg syns det er så mye magi og poesi som blir borte i den måten vi strukturerer oss på i vår kultur. Så jeg tenker at jeg jobber litt med magi; at mennesket har både evner og størrelser inni seg som trenger en plass, og at kunsten, og ikke minst dansen, er en plass som egner seg til å uttrykke det. Fordi kroppen som er vårt materiale, er så rik i potensial til å kommunisere. Alle har den, og hele vår komplekse verden sanses gjennom den.

Noen ganger føler jeg meg veldig langt unna publikum, og lurer på om jeg bare danser for meg selv, fordi jeg selv syns det er gøy. Det er ikke en god følelse. Jeg vil så inderlig kommunisere noe større enn meg selv, og noen ganger vil jeg det så mye at det står i veien for hele greia. Jeg blir stressa, nervøs, overproduserer eller overkommuniserer. Jeg kan jo ikke ta alt ansvaret for kommunikasjonen med publikum. De må få gjøre sin del av jobben. Likevel: Å ha tillit til dette, er noe jeg må lære på nytt og på nytt.

Det føles kanskje noen ganger som man må kjempe for dansens viktighet. Trenger vi den egentlig?

Det er jo mange måter å oppnå magi på. Man kan se film, gå på konsert, ha en fin samtale og så videre. Det er jo ikke sånn at man må se dans, men dansen får alt for liten plass i vår kultur. Vi har mistet en del av det som dansen før hadde som funksjon. Tidligere møttes man flere steder og danset swing og gammeldans, Kanskje møttes på lokalet og fikk holdt i hverandre. Man fikk kjenne på den umiddelbare gleden ved å bevege seg sammen. Det finnes fortsatt, men jeg opplever at den sosiale kulturen vår blir mer og mer individuell og stillestående. Den bevegelsen man har i seg som barn forsvinner for mange så fort man beveger seg inn i ungdomsårene og voksentrykket kommer så fort. Man skal ikke dumme seg ut og gjøre rare ting med kroppen. Det opplever jeg som et tap. Jeg syns det er synd at dans har blitt en sånn finkultur nisje som bare noen vet hva er, når det egentlig er så nært den vi er. Det er kanskje litt vilt å si, men jeg som dansekunstner kjenner på et visst ansvar for å formidle dette. Jeg kan ikke bare nøye meg med å spille på dansescenen i Oslo, som jo er et veldig behagelig sted å være. Jeg må ut og utsette folk for det de ikke vet finnes, fordi det åpner dører for nye opplevelser av egen kropp og det inviterer til andre måter å være sammen på.

Jeg har lyst å høre litt om det å jobbe som frilanser. Det er jo en nøtt for mange å få det til å bli en bærekraftig arbeidssituasjon, og jeg opplever at du er en som har funnet din vei i det. Hvordan du har jobbet for å få dette til?

Jeg kjenner meg veldig privilegert. Jeg har fått veldig mange muligheter, og noe av årsaken er kanskje at jeg er en litt sånn Border collie type - jeg sier ja til det meste og er med på det meste. Jeg heier veldig på andres initiativ og er glad for å at folk tar initiativ fordi jeg selv ikke er så god på det. Jeg har også trivdes godt i samarbeid med folk, og nettverket har vokst ut av disse samarbeidene.

Det er litt vanskelig å si akkurat hvordan veien har blitt til, men det er vel et sammensurium av tilfeldigheter og insistering. Samarbeidet med Malin startet for eksempel med en audition jeg var på for 15 år siden. Det er sånne ting som er umulig å planlegge, men som handler om å gripe de mulighetene man får. Jeg har anerkjent utøverrollen og lagt energien inn der. Jeg har vært åpen og interessert og til tider hatt veldig høy aktivitet fordi jeg har sagt ja til mange ulike ting. Noe annet som har vært superviktig for meg i dette frilanskaoset er at jeg har undervist. Den pedagogutdannelsen har gitt meg litt mer selvstendighet oppi det hele og jeg kommer alltid til å fortsette å undervise.

Kan du si mer om hva den insisteringa handler om for deg?

Ja, det handler jo både om det fysiske og mentale. Mentalt handler det kanskje mest om å ikke bli utmatta av omstendighetene. Som at jeg ikke husker hvor jeg skal i mårra, må bo på samme rom som tre andre, eller på hotellrom uten vindu, reise med enormt mye scenografi i bagasjen osv. Altså, vi gjør jo så sykt mye lavbudsjettskompromisser og da gjelder det å holde fokus på ballen, være løsningsorientert og finne interessen i det jeg holder på med. Det kommer jo alltid perioder hvor jeg ikke syns det jeg selv holder på med er så veldig spennende, så da gjelder det å finne fram til det interessante igjen, kjenne at jeg er på rett vei likevel.

Sånn fysisk har det vel vært å prøve nye ting. Jeg er jo en bevegelsesnerd, det er vel derfor jeg holder på med dette her. Jeg syns bare det er utrolig spennende!

Har du noen tips til nyutdanna dansekunstnere? Gulltips! Hehe, nei, altså, jeg tror det handler mye om å være åpen når man skal inn i nye prosesser. Det er vel oftest sånn at man finner gull når man ikke leter etter det. Hvis man klarer å befri seg litt fra å bevise seg selv som danser og åpne opp for å utforske, så tror jeg man er langt. Samtidig vet jeg at da jeg var nyutdanna holdt jeg mye på med å bevise både for meg selv og andre at jeg var profesjonell. En skikkelig slitsom greie, men som jeg ikke vet helt om man kommer utenom. I møte med institusjonene kan man lett få inntrykk av at det er en rett og en gal måte å gjøre ting på, men det finnes jo egentlig ikke. Jeg vet ikke om jeg skal gi så mange tips, men en utfordring til nyutdanna dansekunstnere vil kanskje være å tørre å være seg selv i arbeidet og stole på at det er nok. Jeg tror man må finne balansen mellom å gi seg selv cred og samtidig alltid gå lengre inn i arbeidet. Det er jo noe jeg jobber med enda, en slags konstant greie.

Foto: Erika Hebbert

Marianne finner du på mariannekjærsund.no og som kjaersund på instagram.

#samtidsdans #dans #art #firlanslivet